Ca kl 19 fant jeg ut at nå fikk jeg ta sporet mitt. Ville ta det før middag for ellers ville jeg sikkert ikke orke å gå det. Det var nå begynt å regne også. Huff, det var bare å hoppe i det. Sporet var nå blitt ca to timer gammelt. Fikk kun vite hvor det startet og ikke noe mer. Prøvde meg på at jeg måtte få vite i hvilken retning det gikk iallefall, men nei ingenting. "Husk at det er Maja som kan gå spor, ikke du. Og ikke tenk, bare gå," sa Tone.
Javel, jeg fant startsløyfa og Maja kom raskt i gang. Vi gikk oppover langs elva. Hun gikk faktisk i ganske behagelig tempo. Hun hadde ingen problemer foreløpig og det var lett å se at hun var på spor. Etter et stykke vinklet hun oppover og vi krysset stien og fortsatte til foten av fjellet bak hytta. Så dreide vi til venstre med retning mot hytta igjen. Etter en stund dreide hun mot stien igjen, men så ble der et tydelig sportap og hun snudde og gikk oppover igjen. Så sirklet hun en stund rundt omkring, før hun til slutt fortsatte bortover på baksiden av hytta. Jeg kikket jo litt etter sløyfer, for det hadde jeg bedt om å få et par av, men nei ikke ei sløyfe dukket opp. Hmmm, tenkte jo litt på det mens jeg gikk der, men jeg var jo rimelig sikker på at Maja var på spor.
Vi passerte hytta på baksiden og gikk ned i skråningen og bortover slik at vi nå var på vei opp på veien. Jeg var nå sikker på at vi måtte ha passert slutten og kikket febrilsk rundt meg. Her må jo Tone ha gått opp på veien og tilbake til hytta. Hvor var den hekkans slutten?? Maja hadde gått så bra, og sporet var langt så det var så synd å miste den.
Men så plutselig fortsatte Maja oppover skråningen på oppsiden av veien. Først litt bratt opp, så gikk vi litt oppå en "kant" der før det gikk nedover igjen, og vi endte opp i ei myr lenger oppe. Nå var jeg ganske sliten, men Maja gikk og gikk i bra tempo. Vi gikk i kanten på myra, rundt den og så stoppet hun ved noe blått (det var en gammel heliumballong). Der snuste hun litt på denne og så hadde hun en liten musejakt oppi skråningen der, før hun igjen fortsatte.
Nå bar det ut mot veien igjen. Og DER ENDELIG, rett i veikanten, fant hun slutten. Ingen sløyfe, bare godbitboksen. Gjett om jeg var glad, og imponert av jentå mi då!!! Da jeg kikket på GPS'en viste den at vi hadde gått i en kilometer. Det er det lengste sporet Maja har gått noen gang. : )
Det var en god læringsøkt for meg og dette. Stol på hunden og gå. Jeg undervurderer alt for ofte Maja sin kapasitet på spor. Slik så sporloggen ut:
Tone rødt, meg og Maja gult
Det er et veldig bra spor hun har gått. Bortsett fra sportapet som en ser tydelig rett i nærheten av hytta, er det kjekt å se at vinklene har gått så fint. Bra at hun ikke gir opp og fortsetter å jobbe for å finne igjen sporet når hun mister det. Det har sannsynligvis også gått litt sau i det området der hun fikk sportap, så det kan også ha hatt en innvirkning muligens.
Godt fornøyd med dette første kilometerlange sporet. : )
Tone hadde sneket seg ut og tatt noen bilder av oss uten at jeg visste det.
På vei ned i dumpa ved siden av hytta
Fortsetter oppover
Her kikker jeg rundt etter slutten, sikker på at vi må ha gått forbi den.
Her er vi kommet nesten rundt myra
Endelig der var slutten!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar