Øykjafjellet ble siste langturen i 2008

Onsdag 31. des, selveste "nyttårsdagen" dro meg og Tone igjen til Alsvik for å gå tur. Planen var å gå opp på Øykjafjellet, den høyeste toppen her i området. Ingen av oss hadde vært der før. Vi visste at der var tursti opp og hadde sett bort på dette fjellet sist vi var her. Fra Alsvik Natursenter (oppe ved huset) gikk vi opp stien (på baksiden av huset) der vi sist hadde kommet ned. Her stod det ikke skilt mot Øykjafjellet, men vi visste det var denne veien vi skulle gå.
Ganske så bratt oppover lia her, sånn "pangstart" for beina dette.

Kom opp til veiskillet der vi hadde gått før, og der stod skiltet med sti mot Øykjafjell.


Nå gikk det "beine veien" bortover et stykke. Kunne se fjellet et stykke bak der.

Bak her ser vi Øykjafjellet

Ved foten av fjellet var der igjen et veiskille med skilt. Her kunne vi se mot Noredalsvatnet til høyre og der gikk en sti/traktorvei mot venstre. Jeg så en liten stilignende sak som gikk litt på skrå oppover, men ingen røde merker å se innover den veien. Vi regnet med det var nedover "traktorveien" for det var den vei skiltet pekte, og gikk nedover. Gikk et stykke før vi begynte å stusse på at de ikke hadde laget røde merker her. Jeg fant ut jeg ville gå opp igjen og sjekke ut den lille stien jeg hadde sett lenger oppe. Gikk innover men det var så vidt en kunne se at det var en sti her, og ikke noen røde merker her heller.... hmmm. Trøttanes, hvorfor hadde de ikke merket stien videre da?
Gikk derfor ned igjen til Tone som hadde fortsatt litt på den store stien for å se. Vi fortsatte et stykke til og der delte plutselig denne stien seg. Og fortsatt ikke noen merker, hverken den ene eller den andre veien.
Vi så også at det så forferdelig bratt ut på denne siden av fjellet, og kunne ikke forstå at det gikk an å være noen vei opp på denne siden. Det var stupbratt ned til et vann som lå der nede. Nei, dette måtte være feil.......

OK, da var det bare å snu igjen og gå opp til skiltet igjen. Grrrrr, irriterende dette her. Vi stod oppe med skiltet og klødde oss i hodet. Hvor var stien opp? Da så vi en liten sti som snirklet seg opp mot en skrent på høyre siden. Jeg hadde sett dette før og, men overhodet ikke tenkt på at det kunne være den veien. Gikk litt oppover.... og der YES!!!, der så jeg etter en liten stund et lite svakt rødt merke på en stein. Umulig å se dette fra der som skiltet stod. Og det var ikke i denne retningen skiltet pekte.
Men det var den rette stien som var merket oppover mot fjellet. Vi fulgte på, og der var ganske så bratt oppover et stykke, men vi var jo veldig glade for å ha funnet stien, for opp det ville vi. Hadde jo brukt litt tid nå på dette tullet opp og ned "traktorveien" og jeg skulle ha nyttårsgjester til kvelden og tiden gikk.....

Hundene er mye sprekere enn oss og ligger i tet.

Oppover og oppover bar det. Heldigvis var der partier der det flatet litt ut så både beina og pusten fikk litt "pause". Stoppet også litt innimellom for å knipse litt bilder.

Ble gode og varme på vei opp

Til slutt nådde vi toppen der varden også står. Før vi kom opp måtte det mer klær på. Her var det litt vind og bikkjekaldt. Et par minusgrader og vind, det kjennes godt det.

Tone oppå varden

Måtte gå litt rundt på toppen her og fotografere den flotte utsikten som var til alle kanter.

Nydelig

En solstripe langt der borte

Hadde en rast med litt mat og kaffe i ly fra vinden litt bak toppen. Maja fant seg en fjellhylle å hvile seg på.

Kikker ned på oss som sitter og spiser

Så tok vi fatt på hjemtur. Var blitt litt kaldt å sitte i ro og spise, så nå kostet vi nedover i stor fart.
Hadde faktisk bare nedoverbakke eller beint frem på hele turen tilbake. Det kjennes godt i knær og lårmusklaturen etterhvert. Blir helt sånn sjelven, he he.
Nede ved bilene sjekket vi ut kartet som gir info om turene i området. Ehhhh, hadde jo vært greit om vi hadde gjort det FØR vi gikk heller. Der ser en jo tydelig hvilken kant av fjellet stien gikk opp på. Vi var ute i rundt 4 timer og gikk ca 9 km.
Forresten til glede for andre turgåere som skal til Øykjafjell, har vi nå merket tydelig med orange merkebånd fra skiltet og opp til der de røde merkene begynner på stien. Så slipper andre å rotle slik som vi gjorde. ; )

Flere bilder fra turen finner du her.