Lørdag 19 april var jeg og Maja figuranter på en øvelse for de godkjente hundene i NRH. Området som ble brukt var ved Flassavatnet, på Ålgård. Jeg hadde på forhånd blitt informert om innholdet i øvelsen av Krissi. Se beskrivelse av casen
her.Det var et aldeles nydelig vær denne dagen og jeg pakket i bilen og dro hjemmefra ca. 08.30. Jeg skulle plukke opp Ingar (annen figurant) på vei ut til møtestedet på Ålgård.
Selv skulle jeg spille rollen som hysterisk pårørende, dvs. kona til John og mor til Ritva. De hadde dratt avgårde på fisketur på fredag og ikke kommet hjem som avtalt. Jeg var sikker på at noe hadde skjedd med dem, og i fortvilelse hadde jeg dratt avgårde tidlig om morgenen på egenhånd for å lete etter mann og datter, sammen med familiens fantastiske søkshund Maja.
En utfordrende rolle egentlig, og jeg hadde tenkt en del på hvordan jeg skulle klare dette.... Ligger ikke helt i min natur å være hysterisk, he he, men hvem vet hvordan jeg ville taklet det hvis det var en reell situasjon....
Jeg håpet iallefall det var andre enn Tone (min søster) som fant meg, for da ville det bli enklere å spille rollen. Ja ja, jeg fikk bare ta det som det kom og spille så godt jeg kunne.
Etter anvisninger på kartet over terrenget, gav jeg meg i vei innover mot "mitt område".
Maja og meg er klar ute i terrenget
Hadde vel vært ute og gått i ca en time da meldingen fra Krissi kom at nå var hundeførerne gått ut i søk. Klokka var vel nå blitt ca. 11.30. Hundeførerne hadde først blitt kalt ut til en case et annet område på Ålgård der de skulle finne en suicidal person Anne (annedokke) som var savnet. De var såvidt begynt å søke da alarmen gikk på nytt, og de måtte omdisponere på mannskap og komme seg avgårde til casen "vår" også.
Da meldingen kom om at de hadde startet, trakk jeg meg litt oppover i terrenget der det var en del skog slik at jeg ikke skulle være så synlig. Hadde fin utsikt fra en topp her mot det området der hundeførerne sannsynligvis ville starte å gå ut i terrenget for å søke. Så først Sven Magnus og Faxi komme langs vatnet innover. Jeg var for langt oppe til at Faxi kunne få ferten av meg og vindretningen var også gunstig for min del. De går forbi og fortsetter innover mot det stedet jeg vet at Ingar (venn av John som var med på fisketuren) har satt fra seg sekken sin. (gjenstand de kan ta sporoppsøk fra)
Jeg fortsetter å bevege meg i "mitt område" langs vannet en stund. Kom så til et åpent område (uten trær). Der går jeg først ned til vannet for at Maja skal få drikke litt, før jeg snur oppover igjen for å passere det åpne området og komme meg litt mer i skjul igjen i skogen på andre siden. Synes jeg ser noen stå ved enden av vannet, men er usikker på hvem (det er mange turfolk ute i det fine været) og skynder meg videre. Det viste seg selvfølgelig å være Tone som sto der. Hun hadde sett noe langt der borte og tatt frem kikkerten....og sett at dette nok var en av "de savna" ja. Jeg fortsetter oppover og forsvinner fort ut av syne igjen. Tone hadde prøvd å merke seg det området der hun hadde sett meg, og dro avgårde for å prøve å ta sporoppsøk der. Jeg er nå inne i skogen og ser derfra Tone og Isi komme langs vannet. Hun går forbi meg og stanser lenger borte, og ikke lenge etterpå er Isi på sporet mitt. Søren, da blir det jo Tone som finner meg, tenkte jeg og begynte å forberede meg på "hysteriet". Isi kommer i full fart og Tone rett bak. Isi kommer frem til oss og er kjempehappy og hilser entusiastisk på Maja. Ikke lett å melde i en slik situasjon. Tone er jo også bare noen titalls meter bak. Men hun kaller Isi inn igjen og vil forsøke å få henne til å melde skikkelig. Jeg setter meg på huk, Isi blir sendt ut og der melder hun..... og da kan jo "showet" begynne......
Jeg spør Tone med skingrende røst hva hun vil....??? Jeg sier jeg ute og leter etter mannen og datteren min som er forsvunnet og er rimelig hysterisk.... Tone forsøker først rolig å forklare at de er mange her og leter etter dem og at jeg må stoppe for hun vil snakke med meg. Jeg bare fortsetter å rope hysterisk at nei jeg må avgårde for å lete videre..... Hun får kjapt bundet Isi til et tre og kastet ut noen godbiter til henne og kommer helt bort til meg. Hun forsøker etter beste evne å roe meg ned, men det er ikke så lett he he......... Jeg
skal ut og fortsette å søke og jeg har jo Maja, og hun er minst like god til å søke som hennes hund og Maja kjenner jo tross alt de savnede.... Tone står og holder fast i sekken jeg har på meg og fortsetter febrilsk å snakke meg fra å gå videre. Jeg nekter å høre på alt det fornuftige hun sier om at det er mange som nå søker, at deres hunder er opplært til å finne folk, at de har funnet en sekk som kanskje er deres, og at en hund nå er på sporet av dem.... osv osv. Jeg kan ikke forstå at ikke det er bedre med en til som søker og prøver flere ganger å bevege meg vekk... men hun holder fast he he.. Til slutt nærmest trykker hun meg ned på en stein. SITT DER!
Hun forsøker også å kontakte KO for å melde ifra om funnet og ber dem sende noen for å hente meg der litt kjapt. Mens hun snakker så passer jeg på å rope litt ekstra for å distrahere henne i samtalen.... jeg tror nok det var ganske så forstyrrende oppi det hele, he he.
Det ble egentlig ganske så morsomt etterhvert.... og gikk mye bedre enn jeg hadde trodd å spille hysterisk. ; )
Til slutt kom det også ganske bestemt fra henne at POLITIET HADDE SAGT at jeg skulle tilbake til KO og at det er POLITIET SOM BESTEMMER ikke sant!!!! He he, ikke så lett å være hundefører nei, og takle slike hysteriske pårørende.....
Etterhvert gav hun opp å få noen til å hente meg (røde kors var ikke kommet til KO enda) og hun innså at hun måtte følge meg tilbake selv. (det var også mine instrukser fra Krissi at jeg skulle få henne til å gjøre) Da jattet hun også litt med meg at ja nå kunne jeg være med å søke, ....(på vei tilbake til KO).... Flere ganger på vei inn fortsatte jeg med "spillet" og ville ta avgårde på egenhånd og lete... , men vi kom oss da sakte men sikkert nedover. Hun kom også på å si at jeg måtte hjem for å hente mobilen min i tilfelle de savna ringte til meg... det måtte jeg jo være enig i var litt lurt. Jeg ble også litt distrahert da Tone sa at hun hadde gått forbi et par huggormer rett ved stien på vei innover og den ene var SVÆR.
Da vi var nesten nede i KO ringte Krissi til Tone og sa at nå kunne hun "slippe meg" og at vi "lekte" at røde kors var kommet og hentet meg. Men Tone var nok litt redd for å la meg gå... hun sto ganske så lenge og så etter meg for å kunne registrere om jeg stakk av, og i tilfelle registrere hvor, slik at hun merket seg stedet hvor hun evt igjen måtte ta sporoppsøk etter meg. He he måtte le litt for meg selv da.
Da Tone var forsvunnet ringte jeg Krissi og lurte på om jeg nå skulle stikke av, men det skulle jeg ikke.
Krissi kom meg i møte og sa at nå skulle vi heller fortsette å spille for noen av de andre hundeførerne (Paul og Kåre) som først nå var kommet fra den første casen, etter å omsider å ha funnet Anne (dokka) som desverre var død. De holdt på å planlegge og gjøre seg klare til å dra ut i sine teiger. Krissi var "min søster" som nå var kommet og skulle forsøke å roe meg litt ned.
Da vi kom oss inn til KO nærmet "braste jeg inn" og ropte fortvilet til dem at nå var jeg klar til å være med ut og søke igjen. Jeg spurte og grov om de hadde hørt noe eller funnet noe.... jeg pratet i ett sett med ganske høy stemme tror jeg.... og nærmest tryglet om å få bli med ut og lete. He he, en av hundeførerne sendte "det drepende blikket" til Krissi, og meg prøvde de å overse, så godt de kunne. Lensmann Terkelsen måtte gripe inn og prøve å roe meg ned og ta meg litt bort fra de to hundeførerne for at de skulle få konsentrert seg om oppgaven sin. De fant nok fort ut at her var det nok best å bare komme seg ut i søk, så de hentet hundene og forsvant rimelig kjapt.
Kåre og Paul på vei ut
Ikke så lett med slike hysteriske pårørende midt i en aksjon nei..... ; ) , men sånn kan det vel kanskje også være av og til på reelle aksjoner. En ser at det er viktig at der er noen som kan ta seg av pårørende, enten de nå er hysteriske eller bare tilstede. Det er ikke så bra at disse er "rundt omkring" lete/søkemannskaper under en leteaksjon. De som skal ut og søke må få konsentrere seg om sin oppgave, og kunne "snakke fritt" om den aktuelle situasjonen uten å måtte ta hensyn til pårørende. En viss galgenhumor er nok også viktig og nødvendig å kunne benytte seg av i slike ofte tøffe situasjoner.
Ok, så var min oppgave som figurant over, og jeg kunne slappe av i KO og følge med på den videre utviklingen av øvelsen.
Gjett om de koser seg disse tre som har planlagt øvelsen, he he.
(Krissi, Johannes og Kristin)
Først ble kameraten av "min mann" funnet fiskende i et vann lenger oppe. Hans rolle var å egentlig være likeglad og ikke helt bry seg om alt styret med leting. Han skulle være avvisende og ikke være lett å få opplysninger ut av. Han fisket og det var i grunnen det viktigste for ham, så det ville han fortsette med. En "snåling" med andre ord. Det skulle ikke være lett for en stakkars hundefører i dag nei....
Så ble det gjort funn av John (min mann). Han hadde falt utenfor en skrent og var død. Han skulle egentlig hatt en lapp på seg tror jeg der det stod at han var død, men den var forsvunnet så han måtte hviske det til hundefører som gjorde dette funnet. Altså ikke noe opplysninger å hente hos ham heller...... ganske så utfordrende case dette her ja. (Synd jeg ikke lenger var i rollen min egentlig, for da kunne jeg jo virkelig tatt helt av med hysteri... he he)
Til slutt ble Ritva (min datter) funnet, i live heldigvis.... : ) Hun var sterkt nedkjølt etter en natt ute i terrenget og trengte "behandling for hypotermi" før hun kunne fraktes ned til KO. Hundefører skal da pakke inn pasienten i varme klær/jervenduk (stakkars Ritva i det flotte varme solskinnet, he he) og etterhvert gis varm drikke og mat. Det er viktig at en venter en god stund (ca 1 time) før en begynner å flytte på eller reise opp og evt gå med en person som er så nedkjølt. Det kan nemlig føre til hjertestans hos pasienten. Førstehjelp er også noe av det en hundefører må kunne.
Alle "de savna" var nå funnet og øvelsen kunne avsluttes.
Tone, Ritva ("min datter") og Kristin (Lensmann Terkelsen)
Sven Magnus og Faxi og Kåre og Speedy
Det tok en stund før alle hundeførerne og figuranter var kommet tilbake til KO. De hadde virkelig fått kjørt seg og gått en del timer i dag, noen i mer ulendt terreng enn andre.
Debrief av øvelsen ble holdt på et spisested rett ved kongeparken, slik at alle kunne få seg et godt måltid mat etter en lang dag.
Det ble jo en del lått og løye der da en etter en skulle fortelle litt om hvordan øvelsen hadde forløpt for dem. Hvilke ulike utfordringer de enkelte hadde opplevd underveis, og hvordan det hadde gått. Av og til gjør en jo noen feil eller tabber og sier rare ting, men det er jo slikt en lærer av. Det er jo derfor en har øvelser for å kunne stå enda bedre rustet til de gangene det ikke er øvelse, men det virkelige livet det gjelder.
Vel blåst øvelse, og takk for at jeg fikk være med og utfordre noen av dere med mine eminente skuespillertalenter, he he. Ikke sant Tone......? ; )
Det står mer om øvelsen på sidene til
NRH(klikk på bildet der så får du også se bilder fra øvelsen)
Har lagt inn noen bilder i mitt fotoalbum
her.
