Tur i all slags vær

FREDAG 24/7

I dag var dagen for skiftende vær, bokstavlig talt. Vi hadde alt fra solskinn til regn, tåke, hagl og tordenvær.
Tone og meg dro avgårde på tur i halv to tiden. Vi ville gå et sted vi ikke hadde vært så mye før og kjørte derfor først til p-plassen ved Skineldvatnet. Derfra gikk vi opp samme stien som vi går til Skykula, men når vi hadde kommet opp første kneika tok vi av til venstre og dro innover heiene her. Vi tenkte oss først opp på Skytafjellet og videre til Trælafjellet derfra.
Sola skinte og det var skikkelig varmt å gå oppover den bratte skråningen i starten, men vi hadde ikke gått langt, etter at vi tok av stien, før regnet kom. Da buldret det også i torden. Måtte ta Maja i bånd og vi gikk nedover et stykke til noen store steiner for å søke ly.

Her er vi inne mellom steinene

Uff, hvis dette tordenværet fortsatte, kunne vi ikke gå opp på de toppene vi hadde tenkt. Lurte en stund på om vi bare skulle snu og dra nedover igjen. Det hadde jo vært kjipt. Men etter en liten stund der innimellom steinene, så så det ut til å bli lysere. Heldigvis ble det heller ikke mer torden og vi fant ut at vi kunne fortsette oppover. Gikk til vi kom opp til Skytafjellet.

Dråper på linsa gir et noe uklart bilde

Fortsatte så litt videre opp ut mot kanten på fjellet. Var akkurat på vei helt ut på kanten da det kom nye tordenskrall igjen. Våget oss såvidt ut på kanten og fikk se en fantastisk utsikt nedover mot Ørsdalsvatnet.

Isi på kanten ned mot Ørsdalsvatnet

Lave tåkeskyer kommer opp over kanten

Ganske stilig å se tåka komme sigende

Nå fant vi ut at det var best å snu nesen hjemover igjen. Maja er såpass redd torden at hun kan være troende til å løpe i panikk hvis det plutselig braket løs rett over oss.
Vi tok en litt annen vei tilbake og etter en liten stund kom der ei haglbyge.
Men ikke lenge etter lysnet det igjen, og til og med sola tittet litt frem. Vi tok oss en pause med litt mat siden været ble så pass bra. Fant og ut at vi ville ta turen oppom en annen topp, rett ovenfor hyttene nede i dalen. Der var det faktisk sti og lett å gå. Var flott utsikt oppå denne toppen.

Mot vanna på oppsiden av hytta vår

Mot Gyadalen

Ørsdalsvatnet

Så bar det nedover mot bilene igjen. Ble heldigvis en litt lengre tur enn det så ut til å bli en stund, selv om vi ikke kom oss opp til Trælafjellet. Vi var vel ute i 3,5 timer og vi gikk ca 6 km.

Liten tur og nok et langt spor

TORSDAG 23/7

I dag ville vi igjen legge ut litt spor til hundene. Planen var å gjøre som sist, å ta med hundene på sporleggingen, for så å møtes for en liten tur etterpå. Gikk avgårde med Maja først for å unngå stoppene hennes. Var kommet et lite stykke bare før Maja selvfølgelig snudde seg og så Tone og Isi gå nede på veien. Shit!!! Da var det gjort, Maja stoppet opp og ville ikke gå lenger. Hun ville ned til veien til Tone. OK, var bare en ting å gjøre. Måtte snu og ta Maja med opp i hytta og la henne være der mens jeg gikk ut sporet til Tone.

Jeg gikk ut sporet i terrenget opp og rundt haugen for så å gå ned til det første lille vannet. Videre gikk jeg ned mot veien igjen på baksiden av første haugen. La ut noen gjenstander underveis. Sporet ble på 1,2 km. Tone skal gå dette sporet i morgen så det blir spennende å se hvordan det går.
Så var det opp i hytta og hente Maja. Møtte Tone lenger nede i veien. Hun og Isi hadde gått ut et spor til meg på nedsiden av veien. Det var visst ca like langt som det forrige sporet.
Så gikk vi en liten tur bort til den hytta som ligger rett borti lia her. Hadde en liten pause på terrassen på hytta for der var det ingen folk.

På terrassen

Flott utsikt nedover mot Tjørn

Så gikk vi oppover mot det øverste lille vannet og fulgte stien et stykke på tilbakeveien. Måtte gå ned ca der vi gikk opp for å unngå å krysse sporet jeg hadde lagt ut.
Slappet av litt på terassen en stund før jeg gjorde meg klar til å gå sporet mitt. Det hadde da ligget i ca 3,5 timer.
Måtte ta oppsøket litt bortenfor startsløyfa for der var selvfølgelig sau akkurat der starten var. Maja slo greit på sporet, men tok baksporet og gikk dette nesten lina ut. Da stoppet jeg henne og ventet. Hun snudde og gikk så rett vei. Vi kom oss fint avgårde, men hekkan for en vei Tone hadde gått da. Var nesten ikke fremkommelig med store stein og huller overalt nedover skråningen. Uff, godt at Maja ikke gikk så fort. Har i grunnen vært veldig fornøyd med farten hennes i sporet her oppe. Det kan nok ha med at terrenget er så pass ulendt og at hun kjenner at hun blir sliten av å gå?

Gikk i kanten på fjellet på andre siden et stykke før det dreide litt nedover og fulgte et sauetråkk et lite stykke. Gikk ned mot ei myr og her mistet hun nok sporet en liten stund. Men ikke lenge for etterhvert gikk hun videre på høyresiden av myra. Merker at hun går med noe høy nese innimellom, men er stadig nedom og "sjekker" nøyere underveis. Hun peser jo en del når hun går i tungt terreng så jeg vet ikke om det kan ha med det å gjøre?
Vi kom nå inn i et område med en del lyng. Her begynte Maja plutselig å snuse noe voldsomt i bakken. Hun fant helt tydelig mus her. Hun holdt på ganske lenge flere steder og så ut til å ha glemt hele sporet. Jeg stod en stund og ventet og lurte på hva jeg skulle gjøre. Måtte tydeligvis stoppe henne og ta henne litt bort fra dette området, men hvilken vei skulle jeg ta henne. Lenger frem eller tilbake. Jeg tok henne først litt tilbake, men da fortsatte hun jo fremover igjen og gjenopptok musejakten. Men plutselig stoppet hun og jeg sa "søk spor" til henne, da fortsatte hun.

Vi gikk og vi gikk....... og plutselig kom vi til et gjerde. Hmmm, bak dette var det "dyrka mark", dvs en del høyt gress/strå. Men det var tydelig at hun ville den veien. Ja ja, typisk Tone tenkte jeg, og måtte løfte Maja over gjerdet. Så bar det videre over marka i det høye gresset. Maja fnøys en del i det høye gresset for her var det noe hvitt "støv" som stod som en sky rundt henne til tider. Tydelig noe frø-greier. Så kom der et nytt gjerde, var noe strømgjerdeliknende så jeg fant ut jeg måtte kjenne om der var strøm på slik at ikke Maja skulle få strøm i seg på vei over. Det var heldigvis ikke strøm og her kunne Maja hoppe over selv.
Nå var vi i mer lyng/gress terreng igjen. Tar dette sporet aldri slutt tenkte jeg, litt bekymret for at vi var helt på villspor. Men Maja hun fortsatte hun og jeg hang på. Nå så det ut som vi nærmet oss veien så nå måtte vel snart slutten dukke opp snart, hvis vi var på rett spor da. Og ikke lenge etter så stoppet Maja opp og kikker tilbake mot meg. DER VAR JAMMEN SLUTTEN. Helt utrolig syns jeg. Flinke Maja!!!!!, hun hadde rett hun, igjen. Jeg ble kjempeglad og stolt og Maja fikk alle de gode godbitene som lå i boksen. Satt litt der for å få pusten igjen før vi gikk opp på veien og tilbake til hytta.

Her er vi kommet tilbake etter sporet

Velkomstkomiteen er på plass

Sporet viste seg å være på ca 1,2 km og vi brukte 42 min på å gå det. (iberegnet litt musejakt og slikt, he he). Litt synd at jeg ikke har trent på det med gjenstander i sporet, for det hadde vært veldig greit å få bekreftelser på at vi var på rett spor underveis. I tillegg gir det en liten pustepause innimellom i dette relativt tunge terrenget å gå i. Slik ser sporloggen ut:

Tone grønn, meg og Maja gul

Skykula here we come!

TIRSDAG 21/7

I dag ville Tone, Eirik og meg gå til Skykula (på ca. 904 m.o.h.) Været så litt ustadig ut så vi pakket med oss regntøy. Vi var ikke kommet lenger enn til p-plassen før regnet kom, så da måtte regntøyet på før vi gikk. Slik det så ut med været da, var vi usikre på om det kunne bli tur helt opp, men vi gikk oppover den første kneika så fikk vi vurdere det underveis.

Da vi var nesten oppe gav regnet seg så det ble litt stopp for avkledning på vei opp. Blir varmt og klamt å gå med regntøy på.

På vei oppover første kneika

Pause rett før vannet

Mot sutten av vannet

Hadde en liten pause etter ha kommet inn til vannet, før vi gikk videre langs vannet innover. Elva i enden var ganske stor etter en del nedbør, men det gikk greit å komme over. Så var det litt avkledning igjen før vi tok fatt på alle oppoverbakkene opp mot toppen. Eirik imponerte med farten sin oppover de bratteste bakkene i dag. Ikke tvil om at det å spille fotball hjelper på kondisen, ja. Han måtte vente en del på Tone og meg i dag.

Eirik og Maja går først

Ved et lite vann satte putselig Maja avgårde bortover og der flakset det jammen opp noen ryper. Rare fugler egentlig. Det ser ut som om de ikke klarer fly skikkelig. De flyr lavt langs bakken mens de skriker. Maja var tett på dem, det så ut som hun skulle få fatt i dem hele tiden. Så kom de seg mer opp og fløy lavt over vannet, Maja løp etter rundt vannet. Det som var dumt var at de fløy rett i retning av flere sauer som stod der borte. Jeg fikk litt hjertet i halsen da og ropte på Maja. Heldigvis stoppet hun da hun så sauene og stod og kikket etter dem da de løp vekk. Så snudde Maja og kom tilbake. Hvis hun hadde villet løpe etter sauene så hadde hun nok gjort det i den situasjonen, men heldigvis så gjorde hun ikke det. Puh, det ser ut som hun rett og slett ikke er så interessert og heller syns disse sauene er litt skumle.

Ganske dryge de siste bakkene opp, men vi tok en litt annen vei denne gang slik at vi ikke fikk den bratteste bakken på slutten. Pustet ut litt ved varden og fant oss et sted å spise litt i ly for vinden. Vi hadde opphold hele turen opp heldigvis.

Ganske bratt her

Her er vi kommet opp til varden

Her er radaren som står der oppe

Rett etter at vi hadde startet på hjemtur kom regnet igjen, så da var det ny stopp og på med regnklær igjen. Ganske kald sur motvind et stykke også. Ble skikkelig kald på fingrene og vi "spurtet" avgårde i stor fart for å få varmen i oss igjen.

Utsikten

Etter å ha kommet ned til elva igjen ble det mye varmere så da var det av igjen med regnklærne, he he. Av og på med klær-tur ble dette her. Hvis en regner med høydemeter så har vi gått i 1,5 mil og vi var ute i ca 6-7 timer. Det kjentes godt i beina mot slutten. I dag stoppet Maja halvveis oppi lia da hun kunne se bilen langt der nede. Jeg fortsatte litt, da jeg trodde hun ville komme, men den gang ei. Den som måtte opp igjen og hente henne var meg.
Godt å komme hjem til hytta etter en lang dag ute på tur.

Kveldsspor

I femtiden i dag (mandag) fant vi ut at vi ville legge ut et spor til hundene. Tone la et til meg og jeg et til henne. Tone sitt skulle ligge til i morgen, mens jeg ville gå mitt noe senere.

Ca kl 19 fant jeg ut at nå fikk jeg ta sporet mitt. Ville ta det før middag for ellers ville jeg sikkert ikke orke å gå det. Det var nå begynt å regne også. Huff, det var bare å hoppe i det. Sporet var nå blitt ca to timer gammelt. Fikk kun vite hvor det startet og ikke noe mer. Prøvde meg på at jeg måtte få vite i hvilken retning det gikk iallefall, men nei ingenting. "Husk at det er Maja som kan gå spor, ikke du. Og ikke tenk, bare gå," sa Tone.

Javel, jeg fant startsløyfa og Maja kom raskt i gang. Vi gikk oppover langs elva. Hun gikk faktisk i ganske behagelig tempo. Hun hadde ingen problemer foreløpig og det var lett å se at hun var på spor. Etter et stykke vinklet hun oppover og vi krysset stien og fortsatte til foten av fjellet bak hytta. Så dreide vi til venstre med retning mot hytta igjen. Etter en stund dreide hun mot stien igjen, men så ble der et tydelig sportap og hun snudde og gikk oppover igjen. Så sirklet hun en stund rundt omkring, før hun til slutt fortsatte bortover på baksiden av hytta. Jeg kikket jo litt etter sløyfer, for det hadde jeg bedt om å få et par av, men nei ikke ei sløyfe dukket opp. Hmmm, tenkte jo litt på det mens jeg gikk der, men jeg var jo rimelig sikker på at Maja var på spor.
Vi passerte hytta på baksiden og gikk ned i skråningen og bortover slik at vi nå var på vei opp på veien. Jeg var nå sikker på at vi måtte ha passert slutten og kikket febrilsk rundt meg. Her må jo Tone ha gått opp på veien og tilbake til hytta. Hvor var den hekkans slutten?? Maja hadde gått så bra, og sporet var langt så det var så synd å miste den.

Men så plutselig fortsatte Maja oppover skråningen på oppsiden av veien. Først litt bratt opp, så gikk vi litt oppå en "kant" der før det gikk nedover igjen, og vi endte opp i ei myr lenger oppe. Nå var jeg ganske sliten, men Maja gikk og gikk i bra tempo. Vi gikk i kanten på myra, rundt den og så stoppet hun ved noe blått (det var en gammel heliumballong). Der snuste hun litt på denne og så hadde hun en liten musejakt oppi skråningen der, før hun igjen fortsatte.
Nå bar det ut mot veien igjen. Og DER ENDELIG, rett i veikanten, fant hun slutten. Ingen sløyfe, bare godbitboksen. Gjett om jeg var glad, og imponert av jentå mi då!!! Da jeg kikket på GPS'en viste den at vi hadde gått i en kilometer. Det er det lengste sporet Maja har gått noen gang. : )

Det var en god læringsøkt for meg og dette. Stol på hunden og gå. Jeg undervurderer alt for ofte Maja sin kapasitet på spor. Slik så sporloggen ut:

Tone rødt, meg og Maja gult

Det er et veldig bra spor hun har gått. Bortsett fra sportapet som en ser tydelig rett i nærheten av hytta, er det kjekt å se at vinklene har gått så fint. Bra at hun ikke gir opp og fortsetter å jobbe for å finne igjen sporet når hun mister det. Det har sannsynligvis også gått litt sau i det området der hun fikk sportap, så det kan også ha hatt en innvirkning muligens.
Godt fornøyd med dette første kilometerlange sporet. : )

Tone hadde sneket seg ut og tatt noen bilder av oss uten at jeg visste det.

På vei ned i dumpa ved siden av hytta

Fortsetter oppover

Her kikker jeg rundt etter slutten, sikker på at vi må ha gått forbi den.

Her er vi kommet nesten rundt myra

Endelig der var slutten!!!

Opp på Øykjafjellet

SØNDAG 20/7

I dag bestemte vi oss for en liten tur opp på Øykjafjellet. Eirik ble også med oss. Det ble en fin tur i stort sett oppholdsvær. Hadde kun en liten regnbyge mens vi var på toppen.
Eirik fikk prøve seg å navigere etter GPS'en. Han tok avgårde og var førstemann opp, først til et lite vann og så videre opp på det høyeste punktet på fjellet (583 m.o.h).

Eirik og Isi oppe ved det første vannet

Ved toppen med utsikt nedover mot Tjørn

Vi gikk og bort til enden av fjellet der det går stupbratt ned til veien nedenfor. Gulp, jeg skjelver bare ved tanken. Liker ikke disse stupa jeg.

Eirik kikker ned stupet

Dro så nedover igjen for Eirik ville være med Roald som skulle ned til Vikeså og handle og møte Geir, Simon og Kasper. De skulle kjøre E-39 til østlandet og skulle ta med seg PSP'en til Eirik som han hadde glemt på Helgøy.

Tur kombinert med spor

SØNDAG 19/7

I dag sov vi lenge. Helt til ca. halv tolv. Der var fortsatt litt lett regn, men det lettet opp litt etterhvert. Fant ut at vi fikk kombinere en tur med litt sporlegging. Tone gikk først avgårde nedover veien med Isi for å legge et spor til Maja på venstresiden av veien oppover mot det siste av de tre vanna oppå der. Maja var ute og så at de gikk. Hun stod og gjødde og skjønte nok ikke hvorfor hun ikke fikk bli med.
Selv gikk jeg rett etterpå med Maja for å legge et litt lengre spor til Isi et annet sted. Gikk fra stien opp mot Trollarinda og mot vanna på skrå oppover. Skulle gå på oppsiden av vanna og legge slutten oppe ved det tredje vannet.

Men jeg fikk tidlig et problem. Maja hadde jo sett Tone og Isi gå nedover veien, og dermed nektet hun å gå oppover der jeg skulle. Hun viste sin "golden stahet" og bare satte seg rett ned. Ikke knø om hun hadde tenkt seg den veien. Hadde henne i bånd både fordi der var sau like ved, og fordi hun sannsynligvis ville sprunget nedover veien etter Tone. Sukk, jeg både lokka, gav godbiter og ble ganske irritert etterhvert. Hun stoppa hver femte meter og nekta å gå. Åhhh.... for en tid dette tok.
Tone ringte på mobilen for å høre hva det var. Hun så oss jo stå der etterhvert som hun kom opp mot vannet. Hun prøvde å rope lokke på Maja fra der hun var og da gikk det litt bedre, men Maja hadde fokus litt til høyre for der jeg skulle gå, så jeg sleit med stopp ei stund til. Da jeg kom på høyde med det andre vannet tok jeg sjansen på å slippe henne. Tone var da kommet lenger opp slik at vi ikke risikerte at Maja løp ned og fant slutten sin nå. I tillegg var jeg kommet et stykke vekk fra de sauene jeg så tidligere. Maja tok avgårde opp til Tone og Isi. Kjempeglad for gjenforeningen. Selv fikk jeg gått resten av sporet i fred og fikk lagt ned slutten et stykke fra der Tone og hundene satt.

Så gikk vi en tur litt videre og dreide opp på Trollarinda og gikk oppå kammen på tilbakeveien. Satte oss litt i skråningen på vei ned og hadde en liten pause.

Her er vi oppå kammen

Ganske stilig å gå oppå her, og flott utsikt til begge sider

Her skimtes hytta midt i bildet (i svingen)

Da vi kom tilbake til hytta la jeg ut et spor til til Isi som skulle ligge over natta. Det var på ca 500 m og gikk mellom elva og stien (mot Trollarinda). Etter ei stund langs elva dreide jeg oppover og kryssa stien. Så gikk jeg opp på en haug og der la jeg slutten fra meg.

Etter en liten pustepause i hytta, skulle vi gå spora som nå hadde ligget i ca 4 timer. Mitt spor var på ca 700 m. Jeg gikk nedover veien og fant sløyfa som viste starten på sporet. Maja la i vei, men så snudde hun plutselig og gikk nedover igjen mot veien. Hmm... etter litt sirkling en stund fant jeg ut at jeg ville ta henne tilbake til starten.
Vi prøvde igjen. Igjen ble det en del virring og sirkling. Jeg lot henne jobbe en stund, og endelig kom vi oss smått om senn oppover skråningen.
Maja gikk i ganske behagelig tempo og hun gikk liksom litt i sikk sakk, men oppover bar det og jeg kunne se at jo hun var på spor. Plutselig dukket det opp et par sløyfer og som vi gikk forbi og det var ganske greit å få bekreftet at jeg var på rett spor. (Jeg regnet jo med at det var Tone som hadde hengt dem opp.)
Vi fortsatte greit en stund til, men så ble det et sportap da vi kom over i ei myr. Her ble det mye sirkling på Maja igjen. Jeg stod i ro en stund og ventet og lot henne holde på. Det virket som hun nå hadde funnet igjen sporet, men plutselig snudde hun og gikk ut i myra igjen. Jeg gikk litt tilbake og hun fortsatte med å lete rundt på myra. Stoppet og drakk litt, for så å fortsette igjen. Endelig gikk det fremover igjen videre oppover skråningen. Vi kom oppå og der var det igjen litt myr som Maja stoppet opp i. Tydelig at myr skapte problemer for henne. Litt sirkling igjen en stund, men så stoppet hun plutselig opp. Jeg hørte en kjent "bokselyd" og der hadde hun funnet slutten. YES!!! Det var bra hun fikk lønn for alt jobbinga. Hun virket sliten og la seg rett ned etter å ha fortært belønningen.
Tone var og ferdig med sitt spor og hadde sittet og ventet en stund på oss. Nå kom hun nedover mot oss og vi tok følge tilbake til hytta.

Slik så sporloggen ut (Tone rød, meg og Maja gul)

Egentlig var det et mye bedre resultat enn jeg hadde trodd så jeg da vi fikk lagt oppå sporloggen til Tone. En ser jo tydelig der hun har hatt sportap. Både i starten og oppe i myra. Maja har jo sirklet mer enn det loggen viser for jeg stod jo mye i ro mens hun jobbet. Tydelig at myra skapte problemer for henne. Men vi kom oss gjennom uten å ringe til Tone, noe jeg hadde veldig lyst til flere ganger, he he.
Fin dag med både litt trening og tur.

Her er meg og Maja på sporet

Her nærmer vi oss slutten som ligger like ved vannet.

Det e deiligt me sommerferie!!!!!

På tide med litt sommeroppdatering av bloggen kanskje......

HYTTA PÅ HELGØY

Dagen etter at skolen tok sommerferie reiste meg og guttane (og Maja selvfølgelig) til Helgøy. For noen uker vi hadde der. Sol og atter sol, hver dag!!!! Nesten for varmt til tider. Det var late sløve dager. Deilig!!! Med kun rusleturer til butikken på naboøya. Tone som også reiste inn med Isi dro til byen igjen på torsdag. Hun skulle avgårde på hovedkurs med fly på fredag morgen. Isi ble igjen hos oss på Helgøy. Hun skulle være her i litt over en uke. Utrolig hvor lenge Isi kunne holde på å svømme rundt og rundt i vika. Måtte ropes inn etter en stund. Maja bader ikke så mye, men avkjøler seg innimellom. Ellers lå hun mye av dagen i skyggen og sløvet.

Har drevet med fotbad ca annen hver dag, da jeg syntes å kjenne en liten klump på den andre fremlabben og nå. Virker som fotbadet gjør godt. Kanskje holder det betennelsen i sjakk? Det har iallefall ikke blitt verre, syns tvertimot klumpene har blitt mindre. Maja har heldigvis ingen synlige plager med klumpene. Ikke halting eller noe ubehag i det hele tatt, og det er jo bra.

Etter ca en uke kom "foket fra Bergen" (mitt søskenbarn med sine to gutter) også nedover. Min tante og mine foreldre va der også. Mange folk her i fellesuka, som vi kaller den (mange i familien samles da på hytta.) Tone, som nå var kommet tilbake fra Trøndelag, og Isi måtte sove i telt. Se bare hvor flott Roald laget til teltet til henne: (Bilde kommer senere)

(Her vil det komme noen flere bilder fra "livet på Helgøy".)

Etter ca to og en halv uke på Helgøy dro vi hjem for å vaske klær, "pakke om" og reise videre til Tjørn. Eirik ble igjen på Helgøy for å være en uke til sammen med sine tremenninger Simon, som er like gammel som Eirik, og Kasper.

SÅ BAR DET TIL FJELLS! (TJØRN)

Vi dro hjem fra Helgøy en søndag, og mandag kveld reiste meg og Tone (med hunder) opp til Tjørn. De hadde meldt fint vær på tirsdagen så da var det kjekt å være "på plass" fra morgenen. Roald og Anders kom opp senere på tirsdag.

TIRSDAG 14/7
Vi fant ut at det var lurt å starte litt rolig så det ble en fin, men ikke for lang tur denne dagen. Vi gikk opp bak Trollarinda og et stykke vestover mot Bakketoane. Her hadde vi en god pause og nøt utsikten. Gikk oppå kammen av Trollarinda hjemover igjen. Var lenge ute selv om vi ikke gikk så lange turen.

Maja avkjøler seg i et myrhull

Flott oppå her

I dårlig form eller? Her ligger Maja strekk ut under pausen.

Utsikten fra der vi rastet

En uttørket vannhull

På vei tilbake oppå kammen.

Sauen er på plass utenfor hytta

Flere bilder fra turen finner du her

ONSDAG 15/7

Denne dagen var værmeldingen ikke helt god og det blåste en del. Vi kledde oss godt og gikk opp mot Merstadvatnet langs dette og videre mot Skineldvatnet. Vi tok så av oppover til Skrivertjønna og tilbake slik at vi kom ned på andre siden av Merstadvatnet. Vi hadde en del styrtbyger på turen, men og litt opphold. Mot slutten kom det ei tordenbyge. Usj... det liker jeg ikke så godt når jeg er utendørs. Heldigvis var vi ikke oppe på en topp akkurat da. Maja blir berørt av tordenet og ville hjem så fort som mulig. Tok henne for sikkerhets skyld i bånd, så hun ikke skulle bli skremt og ta avgårde på egenhånd. Vi hadde ikke langt igjen så vi tok sjansen på å gå hjem og ikke finne skjul et sted til det var over.

Det gikk ganske raskt over myrene det siste stykket, he he, ikke så kjekt med tordenvær akkurat. Rett før hytta kom ei haglbyge og nytt torden brakte løs rett etter vi var kommet inn porten til hytta. Puh, da var det godt å være i hus. Turen ble på ca 5 km, så det var ikke så verst i det været vi til tider hadde. Hadde ikke med apparatet denne dagen, så har ingen bilder, men her er et av Isi som i kjent stil sjekker kjøkkenbenken, he he.

TORSDAG 16/7

Bedre vær denne dagen, så nå tok vi turen oppover mot Stemmeheia. Gikk en god runde opp på selve "Stemmeheia" en topp på sørsiden av Stemmetjørna. En stor flate oppå der med flere små høyder som vi gikk innom. Den høyeste var på ca 660m, tror jeg. Flott utsikt og en deilig tur.

På vei opp skaret

Et av vanna oppå flaten

På vei opp på Stemmeheia

Maja ved første vardetopp

Tone og hundene ved andre vardetopp

Da vi skulle ned skaret fra Trollarinda så vi plutselig en SVÆR fugl som kretset rundt der oppe. Den forsvant bak Trollarinda før vi fikk tatt bilde av den. Men vi var sikre på at dette måtte være en ørn, så stor som den var. Kunne se vingene ganske godt, og den hadde slike "sprikende" fjær ytterst.

Da vi kom litt lenger nedover skråningen syns Tone at hun så "noe" som satt på en stein der oppe på kammen. Det tok en stund før jeg klarte se det hun pekte mot. Jeg tok et bilde med zoom på kamera, og da så vi tydelig at dette var ørnen vi hadde sett i lufta for litt siden. Det var ganske spennende og vi stod ganske lenge for å se om den ville lette igjen, men det hadde den tydeligvis ikke tenkt. Prøvde å få tatt mer bilder men dette ble det beste jeg fikk til på den avstanden:

Vi har ikke klart å finne ut hva slags ørn det var

Turen ble på ca 8-9 km og vi var ute i ca 4 timer. En herlig tur. Flere bilder her.

FREDAG 17/7

Formen var begynt å komme seg både hos to og firbeinte etter flere dager på tur, så i dag ville vi på en litt lengre tur. En topp som heter Navarsheia som ligger på 725 m.o.h. Vi hadde sett bort på denne toppen i går da vi var på Stemmeheia og den lå laaaaangt borte. Her hadde vi aldri gått før. Tone sjekket kartet og la inn ei rute på GPSèn. Det så ut til at det gikk an å komme opp fra baksiden. Fra den siden vi så mot toppen i går, gikk iallefall ikke. Der var det stuuuupbratt.

Vi totlet oss avgårde ved godt mot. Først gikk vi oppom en topp (703 m.o.h.) med en varde på. Der har vi vært før en gang husker jeg. Puh, i dag var det varmt å gå. Kun shorts og singlet var mer enn nok. Godt det finnes litt blåbær og krekling slik at en får litt plukke/pustepauser underveis, he he.

Framme på første topp

Bakerst ser vi Naverstadheia som vi skal til

Heldigvis er der vannpytter flere steder slik at hundene får drikke.

Videre derfra var det inn i "ukjent terreng". Og her var det til tider ganske så ulendt. Mye huller, bratt og vanskelig å fote seg. Måtte gå litt tilbake og rundt et sted for der var det for bratt til å komme seg forbi. Ganske krevende å gå slik og "føle seg frem" med beina etter hvor en kan trø og ikke. Jeg liker heller ikke når det blir for bratt. Det syns jeg er skummelt.

En slags "byggverk" dukket plutselig opp

Men vi kom oss da smått om senn fremover. Så bar det oppover mot toppen. Der var det også litt ulendt terreng i starten, men etterhvert ble det mer bare fjell og det var deilig, selv om det her var bratt og "pusten gikk". Maja skremte plutselig opp noen ryper og gjett om hun sprang. Var tydelig at det var spennende å jakte på. Hun la seg rett i et myrhull etterpå for å kjøle seg ned og få igjen pusten.

Da vi kom opp på toppen tror jeg at jeg kunne vri singleten for svette der bak på ryggen (under sekken). Men for en utsikt. Tok masse fine utsiktsbilder her oppe. Varden var også veldig flott. Så rund og fin liksom, he he. Med bok til å skrive i.

Her er målet nådd

Fantastisk utsikt til alle kanter

Her skrives det i vardeboka

Mer utsikt, fjell på fjell på fjell

Tydeigvis ikke så mange som tar denne turen hit, for der var ikke mange som hadde skrevet hittil i år. God og lang pause på toppen før vi tok fatt på nedturen. Gikk nesten samme vei ned, men gikk nå opp mot Skrivertjønna i stedenfor opp på den første toppen.

Her går vi langs Skrivertjønna

Derfra var det nedover mot Merstadvatnet igjen. Da vi kom på stien langs vatnet var det akkurat som å gå på en motorvei i forhold til underlaget vi hadde gått på. For ikke å snakke om myr, det er deeeilig å gå i det. Godt og mykt, he he.

Kjente det godt i beina da vi kom hjem, og gjett om en iskald cider smakte godt?

Hundene har og vært tydelig slitne etter turen i dag. Det tar på musklene i beina med det ulendte terrenget. Vi var ute i 5,5 timer i dag og turen var på litt over mila. I morgen skal vi ha pausedag. Ikke tur og så har de meldt regn.

Her er sporloggen over de fire turene vi har hatt så langt

Roald og Anders var i kveldingen å fisket litt i et vann et stykke ned i dalen. Og jommen ble det fangst. Anders fikk tre fisk på denne størrelsen her: