På laaaangtur med Torhild og Era

På lørdag var det kun Torhild og meg som skulle trene spor på Dale. Vi fant derfor ut at vi heller ville ta oss en god lang tur med hundene. Vi startet turen ca 10.30 fra Dale. Været var ok, opphold, overskyet og nesten ikke vind. Vi ruslet oppover mot Dalevann uten å ha bestemt på forhånd hvor langt vi ville gå.

Her en liten pust i bakken oppe ved Dalevatnet

På vei oppover fra vatnet

Fant så ut at vi ville gå videre oppover lia mot Lifjell. På vei oppover begynte det å regne, duskregn. De hadde jo ikke meldt regn til i dag, men heldigvis hadde jeg med regnbuksa så da var det bare å kle på seg.
Da vi var nesten oppe på første topp, kom tåka sigende. Vel oppe så var det blitt svært tett med tåke. Hmmm.... Vi stod og vurderte om det var lurt å ta helt opp til Lifjell-senderen i dette været. Fant ut at det sikkert var lurere å velge den korte løypa, og ta til venstre når vi kom ned til myra i dalen. Vi ville jo heller ikke få nyte utsikten der oppe i denne tåka.

Vi fortsatte nedover og etter en liten stund stoppa regnet. Da vi var helt nede var tåka også forsvunnet, like plutselig som den var kommet. Da valgte vi å ta den lange turen alikevel, opp til senderen og følge stien tilbake langs fjorden på nedsiden av Lifjell. Selve stien var fryktelig våt og sorpete, så det var rimelig tungt å gå til tider.

Era tar seg et sorpebad

Her ses senderen vi skal opp til langt bak der

Rett før varden og senderen, svingte vi av stien for å ta oss en skikkelig matpause. Ville sitte et stykke fra stien og senderen for der var det en del folk. Løse hunder og folk som raster, er ikke en god kombinasjon, he he.

Til og med sola tittet nå frem litt innimellom og det var herlig å sitte og nyte både utsikt og mat. "litt" tursnop hadde vi og med oss, nam nam nam. : )

Matpause

Flott utsikt her mot Vaulen/Mariero

Era ble behørig bundet til et lite tre rett ved oss da vi spiste. Godbitstjelingen får noen konsekvenser ser du Era, he he. Men det hjalp ikke så mye. Era er smart hun, og viste seg som den reneste "Houdini". Hun simpelthen røska løs og tygget av den greina hun var bundet i. Og vips så var hun fri. He he, Torhild bant pånytt, men det varte ikke lenge før hun igjen hadde kommet seg fri.

Era "Houdini"

Nå lot vi henne være løs og det viste seg at hun faktisk ikke var så opptatt av maten vår som Torhild hadde fryktet. Det er visst godbiter i lomme/veske hun liker aller best. : )
Etter matpausen fortsatte vi opp til varden og skrev oss inn i boka som ligger der.

Her er hundene ved varden på Lifjell

Gikk så opp til senderen og fortsatte videre forbi denne. Stien vi fulgte var T-merket så det gikk greit å finne rett vei nedover igjen. Nå er det et litt bratt parti nedover mot fjorden. Det var skikkelig sleipt og glatt å gå på berget. Ganske slitsomt. Regntøyet måtte også på igjen, men det varte ikke lenge. Før vi var nede, var det ny stopp og av med regnbuksa igjen. Ganske irriterende med ei regnbukse som ikke kan tres over fjellskoa, så de måtte av og på hver gang.

Vel nede fortsatte vi langs fjorden på tilbakevei. Det er et ganske drygt stykke med flere partier med glatt berg og en oversvømmet sorpesti der du må rundt stien for å komme tørrskodd over. Der er hengt opp tau til å holde seg i på de verste stedene.

Torhild på vei opp, Era venter på tur

Sleipt og glatt her

Fine høstfarger i fjellet

Vi var nå etterhvert ganske slitne og trøtte i kroppen. Hadde en del småpauser underveis og ble skikkelig fjollete, der vi strevet oss ivei både oppover og bortover denne stien. Og når du ler blir jo kroppen helt slapp og kraftløs og da lo vi enda mer.
Men vi kom oss da helskinnet frem til slutt, og det var deilig å gå på den flate grusveien de siste par hundre meterne. Hundene var nok også ganske så trøtte. Turen vi gikk var på ca. 1,2 mil (medregnet høydemeter) og vi hadde brukt 8 timer.......... Da hadde vi ifølge GPS'n 4 timer gangtid og 4 timer stopp, he he. Deilig å være ute på tur hele dagen. : )