På vei opp mot vannet
Oppover mot vannet bar det og vel fremme så vi at der var flere spor og folk som gikk ute på isen. Vi spurte noen som kom gående til fots om hvordan stien var oppover mot Lifjell. De sa at der nå var spor hele løypa rundt, og derfor fant vi ut at vi ville gå rundt den korte løypa. Gikk først et stykke på isen for å komme letteste vei bort til der stien går oppover. Hundene løp og koste seg på isen for her var det ikke dyp snø.
Ute på isen
Sti var der, men oppover lia var snøen ganske løs og ganske tungt å gå oppover. Det merkes på formen at det er lenge siden vi har fått gått skikkelige lange turer. Vi ble gode og varme på vei opp og da gjorde det ikke så mye at der ikke var sol da vi kom opp på toppen. Den var mye lenger oppe i fjellsidene.
Ikke så lett å komme opp her nei.
Sola er kun på toppene her
Tok en pause på toppen. Mye snø her så vi fant oss en stein, eller var det en haug? som vi kostet litt snø av for å kunne sette oss ned litt. Traff en familie på fire som kom andre veien fra og skulle ned der vi hadde gått opp. Vi var veldig imponert av disse, for de hadde med seg to ganske små barn som ikke så ut til å være mer enn tja, 4-5 og 7-8 år. De kom stabbene ivei oppover stien i all snøen. Ganske lang tur å ta med så pass små barn mente vi og skrøytet av dem.
Enda mer imponert ble vi da vi startet på turen nedover. Der var skikkelig tungt å gå, til og med i nedoverbakke. Da vi kom ned til kanten der vi ser nedover mot fjorden var der nå et nydelig solskinn som lyste opp fjellsida.
På vei ned i løssnøen
Ullandhaugtårnet i bakgrunnen
Nå skal vi nedover i ura
Flott solnedgang møtte oss da vi kom litt lenger bortover lia.
Her kan den skimtes mellom trærne
Solnedgangen nytes
Nydelig
Det var litt iset enkelte steder langs fjorden her, men ikke så galt som vi hadde fryktet. Hundene med potesokker gled vel mest på de isete partiene, men det var ikke så galt at vi måtte ta dem av slik vi hadde trodd vi måtte.
Da vi kom tilbake til bilene var klokka ca 5 og der var nå nesten mørkt. Vi så at familien på fire sin bil fortsatt sto på p-plassen. Brukte litt tid på å prate, og hanke inn Maja som ikke ville komme tilbake til bilen, he he. Etterhvert var det blitt helt mørkt og vi begynte å bli litt bekymret for denne familien som ikke var kommet tilbake. Det var nå gått ca 3 timer siden vi traff dem der oppe på fjellet. Hmmm, det var lang tid. Det burde ikke tatt så lang tid tilbake, selv om de hadde barn med seg. Vi kunne jo ikke bare kjøre hjem? Tenk hvis det var skjedd noe med dem.
Vi gikk litt bortover mot der stien går opp til Dalevann og lyttet etter stemmer/lyd. Eller lys fra lommelykter. Ingenting..... Hva skulle vi gjøre, vi diskuterte og funderte en stund. Var ikke så kjekt å tenke på at det kunne ha skjedd noe..... , en skummel og vemmelig følelse, for nå var det virkelig bekmørkt og veeeldig kaldt.
Vi varmet oss litt i bilene og ventet. Gikk ut og lyttet igjen....... ingenting. Vi tok derfor bilnummeret deres og ringte til politiet for å gi beskjed. Da kunne de sikkert finne ut navn og tlf nr og kanskje ringe dem, bare for å høre om de var ok.
Politiet ba oss vente på linja og fikk kjapt funnet ut hvem det var sin bil, og ringte dem på deres mobil. De svarte, heldigvis. Da hadde de akkurat kommet tilbake til bilen sin. PUH, det var en lettelse!! Vi hadde kjørt i bilen til Tone litt lenger bort for å lytte og se da vi ringte, så nå kjørte vi tilbake mot bilene. Der var de og de var jo veldig glade for at vi hadde tenkt på dem. De hadde brukt lenger tid enn planlagt på turen, men alt var heldigvis ok.
Da kunne vi lettet og fornøyde kjøre hjem. Det var nå over en time siden vi var kommet tilbake fra tur.
Flere bilder her.
4 kommentarer:
Ja, det var en flott tur og en "happy ending" til slutt.
Må si det gikk noen "ekle" tanker gjennom hodet etterhvert som familen ikke viste seg...
Politiet sa også at det var bra at folk "tok vare på hverandre" og at det var fint vi fulgte med og varslet dem.
Har jo vært på mange leteaksjoner fordi folk går feil vei i mørket/eller tåke, eller at ulykker/skader har gjort at de ikke kommer seg tilbake.
Dette endte heldigvis godt. Men jeg tenkte at hvis de ikke svarer på mobilen, da går ivertfall jeg oppover igjen mot Dalevann med lykt og fløyte for å prøve å lokalisere dem.
Uff, ja det var en ekkel opplevelse å stå der og lure på hva som var skjedd og hvorfor de ikke var kommet tilbake.
Rart vi ikke hørte dem og da vi stod der og lyttet. Men vi hørte jo litt lyd der oppe fra barna ved husene som kan ha "lurt" oss litt. Ikke lett å høre hvor lyder kommer fra alltid.
Flotte bilete! De er flinke til å kome dykk ut på gode turar.
Og så smart de tenkte med den telefonen til politiet.
Så flott at familien var i god beghold. Ekkelt og tenke på hva som kunne ha skjedd ja.
Legg inn en kommentar