Spor på Bore

Var egentlig usikker på om jeg skulle trene på Bore i dag, etter å ha hørt værmeldingen i går kveld. Regn og sterk kuling - opp mot liten storm var varselet, og det hørtes ikke særlig forlokkende ut å trene på stranden. Men jeg stilte nå vekkerklokka alikevel. Våkna til helt vindstille og det var faktisk sol da jeg var ute og lufta Maja. Flott, da slo ikke værmeldingen til tenkte jeg, og pakka sammen det jeg trengte og dro avgårde.
På vei utover forsvinner sola og mørke skyer lurer tydelig i horisonten. Har ikke kommet meg ut av bilen engang før været totalt skifter. Sterk vind og piskende regn slår mot oss i det jeg trør ut av bilen. Ja ja, så fikk de rett alikevel da disse værmelderene.........
Vindstyrken bare øker på, og det ble rett og slett ganske ufyselig. Etterhvert blåste det så sterkt at vi nesten ikke klarte stå oppreist på midtlinja. Regnet pisket så det gjorde vondt og det var nytteløst å bruke radioene - vi hørte ingenting. Det hele ble nesten litt komisk, syntes jeg, der vi stavret oss fremover, krumbøyde, med rare forblåste fjes og måtte rope til hverandre bare vi stod en halvmeter fra hverandre. He he, sko nesten hatt film av dette.
Så også ut som hundene etterhvert syntes at dette var noe i overkant av hva de var villige til å være med på i dag. Spesielt på "vindsiden". Ikke så lett å trene rundering når det var umulig å få kontakt med figurantene der ute. Og oppdukkene vi prøvde å få til ble heller tilfeldige, der figurant dukket frem innimellom bare for å få litt bevegelse og varme i kroppen, eller for å se om der ikke snart skjedde noe der borte på midtlinja......

Jeg valgte å legge ut et spor til Maja og tenkte at i dag er nok ikke rette dagen å få til ei kjekk motiveringsøkt for Maja i runderingsløypa. Det får bli en annen dag.....
Vi fant etterhvert ut at den vanlige runderingsløypa var ubrukelig i dag og flyttet oss litt innimellom noen trær og busker for å komme litt i ly for været. Der fikk Punky seg ei lita økt med flying og to overværssøk.
Aud Venke ville også ha overværstrening i "busk -og trær området" og da måtte jeg gå sporet mitt først for at ikke det skulle bli overtråkka.

Sporet var på ca 250 - 300 m og hadde ligget i ca. 45 min. Underlag: gress/skogbunn. Sterk vind. Hadde vinden i ryggen ved oppstart og store deler av sporet ligger i medvind, men også noen steder sidevind, der jeg har vinklet. Tok sporoppsøk noe som gikk fint og avgårde bar det. Farten økte utover i sporet som jo også var ganske så ferskt. Ser tydelig at hun i vinklene fortsetter et stykke frem der ferten nok følger med vinden og så får hun litt sportap og må litt tilbake igjen for å finne igjen sporet. Ser tydelig på henne når hun er "rett i sporet" og ikke går sekundært, da har hun et kjempegodt drag i lina og farten øker. Går veldig bra og finner greit slutten "kjøttkaker på boks". Godt fornøyd slafser hun i seg "premien".

Nå er det Ekko sin tur. Og faktisk er det nå blitt litt opphold. Godt å slippe det piskende regnet iallefall. De to "Kariene" legger seg ut inni buskaset. Vi andre følger med Aud Venke og Ekko rundt på nedsiden mot markene, for å få rette vindretningen. Ekko blir etter en liten stund sluppet løs og får ganske raskt ferten av Kari M. Han er i lekehumør og en kjapp drakamp gjør at Kari mister leken og Ekko springer fornøyd til Aud Venke med "fangsten".
Vi går videre for å finne Kari L. Vi tråler rundt omkring, men her ser det ikke ut til at det er noen. Hvor er Kari? Ikke får vi kontakt på radio heller.... Har vi gått alt for langt? Aud Venke går litt bakover igjen og forsvinner inn i buskaset sammen med Ekko. Til slutt hadde Ekko fått ferten og Kari ble funnet. Hun hadde ligget noe lenger bak, ja. Så vi hadde visst passert henne tidligere. Ikke så lett uten radiokontakt med figurant nei. Men Ekko klarte brasene han.

Nå hadde alle hundene fått en jobbeøkt iallefall, og i dag tok vi ikke en runde nr to. Nok er nok i dette været.
Jeg gikk en liten lufterunde med "Kariene" og hundene fikk løpt og kost seg litt sammen. Etter det ville jeg gå en litt lenger tur med Maja, siden jeg nå først var her ute. Vi stavret oss bortover mot stranden og prøvde å gå slik at vi fikk litt ly for vinden av sanddynene. Var faktisk ikke så verst å gå med vinden i ryggen. Gikk et godt stykke sørover og tenkte at jeg ville prøve å gå ned til stranda bare for å se på bølgene og vinden. Det er jo virkelig et flott syn. (synd jeg ikke tok med fotoapparatet, det lå i bilen...) Hvitt bølgeskum så langt øyet rekker utover havet. Vannet står høyt, og det er faktisk nesten ikke strand å gå på for vannet rekker nesten helt opp til sanddynene. Masse hvitt skum ligger i strandkanten og fyker avgårde med vinden. Ser nesten ut som snø, på litt avstand. Maja syntes det var kjempekult å jakte på dette skummet som føk avgårde med vinden. Etter å ha kjempet meg fremover på stranda en stund i motvinden, trekker jeg opp og over sanddynene igjen for å komme litt mer i le. Aldri før har det vært så lett å forsere en bratt sanddyne. Jeg nærmest føk oppover med vinden. På toppen måtte jeg kjempe for å holde meg oppreist og ble nærmest blåst overende over kanten.
Sterke krefter i vinden gitt..... nesten litt skummelt. Best å komme seg litt
lenger bak sanddynene ja. Der var det litt mer behagelig å gå, selv om sanden pisket ganske godt i fjeset i motvinden på vei tilbake til bilen.
Ganske så deilig å sette seg inn i bilen etter en slik forblåst tur.

Et knippe bilder fra Bore etter turen på stranda