Flott langtur på Veraland

I dag, 1. søndag i advent faktisk, dro Tone og meg til Veraland for å gå lang tur. Været var bare helt fantastisk, sol og stille. Litt urolig for glatte veier og sommerdekk dro jeg avgårde ca kl. 12.15. Det var litt småbratt på slutten, på vei opp til gården der p- plassen er, men heldigvis hadde bøndene strødd veien med sand så det gikk fint.
Der var fortsatt litt sau ute - helt nede ved gården.

På vei forbi sauene

Fikk en flott tur oppover - gikk faktisk kun i undertøy og en tynn fleece etterhvert, for der var godt og varmt i sola. Vi tok av til høyre og ville gå opp til Husafjellet, som kan sees rett ovenfor gården. Litt bratt og glatt var det oppover fjellet her, så vi fant ut at det nok var lurest å ta en annen vei tilbake igjen. Skikkelig flott utsikt oppover her og oppå selve toppen av Husafjellet.

Her ser vi mot Jørpeland

Maja ved varden på Husafjellet

Flott Maja i solskinn

Her er utsikten vestover

Hadde en god pause med mat/kaffe og div turgodt.

Vi fant ut at vi ville gå videre på stien og opp på neste topp litt lenger borte. Her var det også en varde og flott utsikt. Sola var i ferd med å gå ned nå.

Solnedgang

Så at klokka gikk litt fort, men fant ut at vi ville gå et stykke til innover mot Dyrafjellet. Den merka stien gikk en liten rundtur ut mot utsiktspunktene på veien så etter en stund tok vi av stien og gikk i terrenget mer i rett linje mot toppen. Trodde at vi ville treffe på stien igjen der borte ved toppen. Men fremme ved Dyrafjellet så vi ingen sti så den må ha gått et annet sted. Den siden vi gikk opp på toppen var slakk og fin, men fjellet gikk bratt ned på andre siden. Hvor bratt og høyt dette fjellet egentlig var, så vi ikke før noe senere da vi kom ned på andre siden.
Vi gikk nå utenom sti og skrådde på langs, litt oppe i høyden. Der var begynt å skumre, og vi ville gjerne komme oss frem til merket sti igjen før mørket kom for fullt.

Flott utsikt her også

Ganske ulendt terreng her, så vi ble gode og varme av å gå. Gikk i retning mot kraftlinja, som vi fortsatt kunne skimte i skumringen. Litt spennende å gå etterhvert som det ble mørkere og mørkere. Vi hadde jo ikke med oss hodelykter, men tenkte vi evt kunne bruke Maja sine "biltemalys", hvis det ble nødvendig.

Da vi kom ned mot vannet traff vi endelig på den merka stien. Heldigvis, for nå var det blitt skikkelig mørkt.

Fulgte stien langs de to vanna og opp skråningen på andre siden. Litt vanskelig å gå enkelte steder pga sorpe og is, men det gikk jo greit. Oppe på høyden måtte vi finne frem de to små lysa. Hadde et grønt og et blått, men det gikk egentlig utrolig bra å se alikevel. Gikk jo ikke akkurat fort avgårde, for nå gikk det nedover igjen, men hundene gikk først og vi prøvde å følge etter dem så godt vi kunne.
Hadde også med GPS som vi måtte sjekke av og til for å se at vi var på rett vei. (gikk samme vei opp, så der var markert "vei" på GPS'en) Vi hadde iallefall ikke en sjanse til å se noen røde merker her i bekmørket.
Faktisk gikk vi feil vei et sted og måtte snu og gå litt tilbake for å komme innpå rett sti igjen. Maja ville faktisk gå den "rette veien" hun, men vi trodde ikke at der var noen sti der hun gikk og tok dermed en annen vei. "Stol på hunden" er det noe som heter og det gjelder visst i slike situasjoner også....

Vi kom oss ned til bilene og klokka var nå blitt 18.00. Vi hadde vært ute i 5 timer, og gått nesten en mil.
Kom oss i bilene og kjørte i sneglefart hjemover.......

Her er sporloggen fra turen

Flere bilder fra turen her.